De usynlige fortrinn

Mange menn tror at temaet kjønn ikke vedkommer dem, hvorfor? Fordi privilegier er usynlig for dem som har dem.

Hva ser en hvit kvinne i speilet når hun våkner om morgenen?
En kvinne.

Hva ser en farget kvinne i speilet hver morgen?
Ikke en kvinne, men en svart kvinne.
For den hvite kvinnen vil aldri hudfarge være et tema, mens dette vil kontinuerlig være i den fargede kvinnens bevissthet.

Hva ser så en hvit mann i speilet hver eneste morgen?
Et menneske.

Derav oppstår begrepet hvit hetero middelklasse mann. Hvis han ikke er ignorant vil han kunne se diskrimineringen, men ikke sine privilegier. De er der like selvfølgelig som luft og vann. Alt han føler og tenker er allmenngyldig, hans meninger er objektive for han representerer selve mennesket. For han vil ikke kjønn være et tema og han vil aldri være nødt til å tenke over hudfarge i det han møter opp på jobbintervju, han har alt, men kan ikke se det.

Selv undrer jeg og jeg har hørt påstanden mange ganger, er det virkelig slik at man er nødt til å si i fra seg privilegier for å gi plass for andre? Og er det i det hele tatt mulig å gjøre endringer når det er så vanskelig for en gruppering å se sine fortrinn?

Jeg tenker sånn: Uansett hva en engasjerer seg i kan en ikke forandre noe uten å se seg selv, hvilken rolle og de privilegier en har i samfunnet.

Innledningen er tatt nesten direkte fra Michael Kimmel foredrag ”Mars, Venus or Planet Earth?”.

Det er alltid noen som har det verre…

Som feminist får jeg ofte høre at mitt engasjement er feil. Det er aldri riktig, aldri bra nok og det er alltid noen som har det verre. Jeg kjenner det bevre langt inn til omsorgsgenet.

Jeg sitter for meg selv, ser, ler, blir irritert og nesten sint av små reklamesnutter fra USA der de ikke tør å nevne sex i prevensjonsreklame, der kvinner bare spiser yoghurt, er gift med moppen sin og har kroppsdeler som er sjalu på hverandre. Menn sier ugg ugg og liker ting som kjører fort.

Men hvordan kan jeg sitte her og snakke om reklamens fordummende stereotypedyrking når folk i verden dør? Små piker blir kjønnslemlestet og akkurat nå i dette sekund blir en kvinne voldtatt. Har jeg ingen sympati eller evne til medfølelse, jeg bryr meg jo bare om min egen lille verden?

Ordet “feminist” ligger ganske nære ordet “feminin” og alle vet jo som kjent hva det innebærer å være feminin; en god del omsorg og lite hjernearbeid. Ord som “undertrykkende strukturer i samfunnet” gjør seg ikke i en kvinnes munn, hun må føle og leve seg inn i smerten, det å bare ha et snev av analytisk tilnærming til en problematikk flyr åpenbart over hode til de fleste.
Hvorfor man skal snakke språket til de som ikke vil forstå, vet jeg ikke.

Feminisme er ikke bare like rettigheter i dette landet, nei vent, la meg omformulere;
feminismens mål er ikke bare like rettigheter, punktum.
At lovgiving former holdninger er det ikke tvil om, men jeg vil mer, jeg vil at kvinner skal bli betraktet som mennesker og jeg vil at alle mennesker skal leve og eksistere på samme plan. Og dette er selvfølgelig ikke aktuelt i et lite hjørne i bare én verdensdel.

Og hva gjør en? Hvor begynner en da, hva er det egentlige onde bak alle de konkrete kuende saker som kommer til syne i medienes lettsindige fremstillinger? Hele tiden enkeltsaker, omskjæring, voldtekt, sextrakasering på jobb, burka, konebrann i India og så videre i det uendelige. Du vet, de saker med fellesnevneren, kvinner blir utsatt for overtramp og overgrep av menn.

Dette er ikke noe som kan leses som en og en sak uavhengig av hverandre, det er ikke bare en og en syk person som står bak hver enkelt overgrep. Disse grusomheter er en rekke symptomer på noe underliggende som er fryktelig galt i denne verden. Samfunnet er gjennomsyret av misogyne menn, alle vet det, men få tør å si det høyt. Også kvinner bærer på den samme forakten, de vil ikke assosieres med sitt kjønn, går på strippeklubber og kaller seg guttejenter.
Vi har våre verdisystemer godt innprentet der den hvtte mann hersker

Nei, vi er aldeles ikke en flokk med søstre, både menn og kvinner har litt av en floke å rydde opp i.

Klisjé, klisjé, men hey, jeg liker den; Jeg kjenner de gatene jeg vandrer i best, så hvorfor ikke begynne der?

Sexindustriens død på Island

Bare for ett år siden synes noen det var rimelig å ha pool dancing kurs på et feminist arrangement i forbindelse med 8.mars. I Norge lurer mange feminister på hvorvidt stripping gir kvinner makt og myndighet eller er fornedrende. Eventuelt overlater norske feminister hele saken til Ottar, en kvinnegruppe en del feminister ikke ønsker identifisere seg med.

Island er vel det eneste landet med en lesbisk statsminister og er det mest feministvennlige landet i verden. Her kan du lese om hvordan Island takket være en sterk kvinnebevegelse nå skal ha totalforbud mot strippeklubber. Og her snakker man ikke om religiøst moraliserende vås, men ren feminisme, grunnlaget for en slik lov er at menneskekroppen ikke er til salgs.
Mange mener at dette er slutten på Islands sexindustri,

Det vil nok ta lang tid før Norge kommer dit, men skal ikke glemme at vi tross alt fikk igjennom forbud mot kjøp av sex, noe jeg virkelig ikke trodde lot seg gjøre da debatten startet i det små. Det måtte inflasjon av afrikanske prostituerte til, vanlig folk måtte føle sexindustriens tilstedeværelse før de protestert.

Vi kan alle enes om at stripping ikke er sex, det er heller ikke prostitusjon, men det er penger og det er en kropp involvert og det er i en seksuell setting. Strippeshowet er og blir en vare en har betalt for. Menneskekroppen er altså på sitt vis fortsatt til salgs i dette landet, men har vi en sterk nok kvinnebevegelse til å kjempe i mot? Eller skal vi diskutere hvorvidt det ligger makt i de avkledde vrikkende tangaromper? Jeg tipper Norge vil stampe lenge på det siste alternativet.

Island er et foregangsland, det er ikke mulig med likestilling så lenge menneskekroppen, og da i de aller fleste tilfeller kvinnekroppen, er til salgs.

Feministisk porno

Mia Engeberg har laget porno for kvinner, Ottar vil forby porno og jeg undrer, har det kommet opp noe nytt?

Denne gangen er det Dirty Diaries, porno produsert for svenskenes skattepenger. En rekke kortfilmer som skal utfordre sexindustriens kommersielle form. Og kanskje de gjør det, filmsamlingen har et annet uttrykk enn det som er å finne blant flesteparten av materialet på redtube og alle mainstreamporno-leverandørene.

Jeg skal ikke gå inn i detaljer, men kan si at estetikken er annerledes, og joda, det er muligens mennesker vi ser og ikke en erigert kuk på stativ som putter sitt kjønnsorgan i tre forskjellige hull (antall kuker og hull kan varieres). Det er til tider eksperimentelt og om det hadde blitt vist på Astrup Fearnley ville jeg ikke en gang tenkt over det.

Som så mange andre reagerer jeg også på den kvinnelige blotteren, jeg ser intet frigjørende i at kvinner tar en slik rolle og påtvinger sex på andre. Og jeg liker svært dårlig ideen om at en må trå inn i en kvinnelig sjåvnistrolle for å kunne oppnå likestilling. ”If you can´t beat them, join them” – liksom.
At kvinner også er i stand til å begå overgrep har ingenting med veien til likestilling å gjøre.

Det slår meg at det er vanskelig å anmelde en pornofilm uten å trekke inn seksuelle preferanser. Porno skal gjøre en kåt, thats it. Det funker eller det fungerer ikke. På de premissene kan jeg ikke uttale meg her.
Og er det noe jeg misliker ved pornodebatter er ens tendens til blande inn sine egne seksuelle preferanser, hva en ønsker å se, hva en ikke vil se, hva en ønsker at andre ikke skal se, hva en tenner på og hva en ikke har lov til å kritisere forbi det kan jo hende noen tenner på det.

Moralisten er også tett innpå, men den overser jeg glatt, enten man tar rollen som å legge føringer på andre eller gir moraliststempelet til sin meningsmotstander fordi en har innsigelser mot porno.
Å ytre seg om porno i offentligheten gjør en til offer for mange misforståtte forestillinger og hets som går langt over satirens grenser. Mange feminister lar ofte være å utale seg med mindre de tar et populistisk ”ufarlig”-standpunkt. Ottar mot mainstreamen med andre ord.

Dette i blandet store mengder uvitenhet gjør pornodebatter til ekstremt kjedelig oppkok med polariserte motstandere som ikke har mulighet til å møtes, men det har kanskje en slags underholdningsverdi for enkelte. Si noe om porno og media måker vei.
Pornodebatten drukner i smak og behag-spørsmål, seksuelle preferanser og hva en bør kunne få lov til å se på skjerm og er ”sex så farlig da?”.

Det snakkes med andre ord mye om ens behov og hvordan noen skal møte dem. Tidligere debatt om statlig feministisk porno i Norge (idé tatt fra Sverige, Dirty Diaries er ikke en nyhet, kun i Norge). Veldig forenklet; Mainstreamporno er kvinnediskriminerende, vi trenger porno fordi behovet alltid vil være der, den gangen var det snakk om unge som muligens tar skade av å se mainstream-porno, løsningen som ble foreslått var statlig finansiert porno med såkalt ”riktig” innhold.

Dette er et godt eksempel hva slags samfunn vi lever i, hvordan det forventes at alle våre behov skal imøtekommes og tilrettelegges for.

I den vestlige delen av verden har vi absolutt alt, det vil si, vi har penger, om vi mangler noe, kjøper vi det vi trenger. Vi har kanskje en grense på hvor langt en har lov til å gå med sine behov, men denne grensen går ikke ved sex. Hvis en selv ikke utfører de faktiske handlingene (altså har sex) kan en antageligvis få tilgang til det på film (i dette tilfelle sex) med mindre det er forbudt med lov (voldtekt).

Noen taler altså for at det er statens oppgave å møte disse behovene fordi alternativene liksom er så mye verre.
Den samme stat som forbyr prostitusjon.

Der det er etterspørsel, vil det alltid være et tilbud. Der det er mennesker med penger vil det også være behov som en trenger å få utløp for (og da snakker vi om de ønsker som langt overgår primærbehov og sex er ikke et primærbehov, sorry!) finner en det ikke, kan en alltid betale for det.

I en verden der mennesker også er fattige eller der menneskers levevilkår begrenser valgmulighetene er det noen som kan møte denne etterspørselen, nesten uansett hva en spør etter, vil noen kunne levere så lenge en trenger penger.
I en verden der det er psykisk lidende, mennesker med alle slags selvdestruktive tanker, vil det også være dem som kan etterkomme for de mere ytterliggående behov.

Vi vil alltid ha en Caroline Andersen som kan være en talsperson for disse kvinnene (eventuelt også ofte referert til som den lykkelige hore). På samme måte som vi har et sladdet ansikt fra en afrikansk importert prostituert som forteller sin historie på nyhetene. Vi har også Lilja 4 ever. I mellom har vi alle regnbuens gråtoner.

Et viktig spørsmål er selvfølgelig hvem av disse som er mest representative for de som selger sex?
En kan analysere innholdet i pornoen, og ikke minst skuespilleren, den som villig, uvillig, den med valgmuligheter, den som ikke kan velge, dem i nød og den vestlige blonde som henter sine kick og forteller om sin luksus med høy inntekt.
Men hva med brukeren, den personen med alle dets ønsker og behov, hvilken totale egoist er vel ikke den?
Hvor langt skal vi forlange at andre mennesker går bare fordi vi har lyst og kan betale for det? Og har mennesker virkelig krav på tilgang på sex på film bare fordi de kan og så gjerne vil?

Å diskutere innholdet på selve pornofilmen faller i grus, det fremstiller oss vestlige mennesker som de sanne egoistene vi er. Vi har fremdeles en verden der menn i flertall kjøper kvinner, nå vil også kvinner som smykker seg med feminismen kjøpe sex. Kvinner har for lengst begynt å ta plass i offentligheten (i hvert fall en liten en), de er også konsumenter, ergo vil også den seige pornoindustrien tilpasse seg dette, med mindre det den kvinnelige sjåvnistgrisen er veien man velger å gå.

Jeg hører innsigelsene helt hit, jeg blander, jeg skriver om prostitusjon og porno om hverandre.

Skal vi se, i kjøp og salg av seksuelle tjenester forekommer det slik, en kunde betaler, en prostituert leverer. Setter vi et kamera i rommet, blir det porno (ergo er det også lov). Betaler en to skuespillere til å utføre noe, er det to prostituerte vi ser på (men fullt lovlig prostitusjon).

Vi har mange gråsoner i mellom, vi har også all mulighet for amatørporno, noe jeg faktisk ikke har noen innsigelser i mot, bortsett fra at sexindustriene for lengst har lært seg å etterligne dette. Når etterspørselen oppstår vil det alltid være en kommersiell industri der ute klar til å levere varen.

Helt ærlig tror jeg ingen tar skade av kjønnsorganer i bevegelser, ikke en gang barn, det er ikke hva dette dreier seg om. Men jeg kan ikke se den prinsipielle forskjellen mellom å kjøpe kvinner på gata eller at et par har sex foran et kamera for penger.

Er det så farlig da?

Jeg er av det slaget som oppsøker Joss Whedon universet og begraver meg i bøker fremfor å engasjeres i hva Folk Flest er opptatt av, en skal nemlig ikke la hvem som helst sette premissene på det som er viktig i livet og jeg har gang på gang fått bekreftet at det som skjer offentligheten sjeldent har noe med kvalitet, kunnskap og refleksjonsevne.

Jeg opplever den offentlige debatt som fordummende, forenklet og gir alt for stor plass til grumsete og lite gjennomtenkte holdninger. Begrepet PK har lenge vært en almengyldig og velbrukt hersketeknikk og jeg observerer gang på gang igjennom sosiale og alle andre medier at en lar de som roper høyest sette premisser på debatten. Og jeg er lei, jeg er skikkelig lei, er jeg virkelig nødt iil å se Hjernevask for å vite hva som rører seg innen kjønnsdebatten i Norge? Jeg må bare poengtere, vi snakker altså om en mann har studert sosiologi og klager over at han ikke lærte biologi…

I Aftenpoftens nettprat fikk Eia følgende spørsmål:

I programmet tek de opp mentale skilnader mellom mann og kvinne. Når miljøforskarane ikkje vil vere med på biologiske skilnader spør de “men er det så farlig om det er forskjeller da?” I kjølvatnet av ei erkjenning om kognitive skilnader mellom mann og kvinne tipper eg det vert auka fokus på kognitive skilnader mellom rasane. Intelligens er jo standard. Da må eg spørje: “men er det så farleg om det er forskjeller da?” Mvh HR Mini-Logo

Og fikk følgende svar:

Vi skal ta opp dette spørsmålet om “rase” i et program. Og du har helt rett: her ER det et langt farligere og mer komplisert spørsmål. Det er jo på én måte farlig hvis det skulle vise seg å være noen gjennomnsnittsforskjeller her. Men igjen: uhyre vanskelig. Vi sliter litt med hvordan vi skal lande de greiene der. IKKE SPØR MER OM DETTE! hehe. Harald

Og jeg undrer som jeg alltid har gjort, hvorfor er det slik at dette med “rase” er et langt farligere og mer komplisert spørsmål? Hvorfor er det én måte farlig hvis det skulle vise seg å være noen gjennomnsnittsforskjeller her og ikke fullt så farlig med kjønn? Hvorfor er det så uhyre vanskelig med “rase” mens kjønn er greiere? Litt kontroversielt kanskje, men pyttpytt, det vises tross alt på TV (ergo egentlig ikke så kontroversielt, heller motsatt, det flyter rett inn i mainstreamen).

Mange har innsett at det er farlig å stille slike spørsmål i forhold til rase. hvorfor er det da så vanskelig å se hva slags konsekvenser dette har for kjønn? Kvinner har vært utsatt for strukturell undertrykking i århundrer med utgangspunkt i våre forskjeller. Så ja, det er faktisk farlig, ikke våre forskjeller, men det stadige behovet for å konstatere at de er der.

Vel, Eia vil ikke HA MER SPØRSMÅL OM DETTE. Og siden hans program var så inderlig useriøst regner jeg ikke med noen dyptpløyende refleksjoner.

Det handler menneskesyn og hvordan en behandler andre, hva er det en møter, en kvinne, en mann, en mørk eller lys, eventuelt et menneske.
Hvorfor er det slikt et behov for å konstatere forskjeller mellom kjønn hvis vi likevel vil at de skal behandles likt og har samme verdi?

Jeg sier bare kom over det; jenters har innovertiss og mannens kjønnsorgan går utover. Og jeg spør; Er det så farlig å la dette ligge?

Vi alle et potensiale for empati og refleksjon, vi har en hjerne som gjør oss svært tilpasningsdyktig. Jeg vil oppfordre alle til å bruke hjernen, vi er alle individer med forskjellige behov og historien viser at alle forsøk på å splitte opp mennesker og skille dem fra hverandre i grupperinger sjeldent fører til noe bra.

Kvinnen må ikke være en kopi av mannen, eller mannen en kopi av kvinnen, likerett er ikke det samme som likhet.
Simone de Beauvoir

Simone de Beauvoir vil ikke bli uaktuell så lenge jeg lever

Vi trenger fremdeles hennes ord, de hun skrev da og de som kommer fra andre feminister i fornyet innpakning.

Vi trenger fremdeles feminisme. Men lar den seg fornye eller er det ekkoet av Simone de Beauvoirs jeg alltid vil høre i alle gode feminister i all tid fremover?

Det er hennes teorier jeg leser i skildringer om kvinneskjebner, gang på gang, fra Margaret Atwood, Dorris Lessing og Vigdis Hjorth.

Det er også Simone de Beauvoirs teorier jeg leser på nytt i oppdatert versjon når jeg leser om hvordan forfattere av hunkjønn blir mottatt og beskrevet i mediene.

Det fremdeles slik at mannen beskriver det allmenne som angår alle, kvinnen det intime, private og inderlige. Det første, det andre osv.

Jeg vet nok for lite om hva som rører seg blant mannlige samtidsforfattere, men godeste Knausgård er det vanskelig å la gå forbi. Kan han være med på å knuse påstanden denne forestillingen, han er både intim, privat, inderlig og intens i sine beskrivelser av seg selv i de nære relasjonene.

Det er skummelt, er det ikke?

…å møte verden med ord og og et ansikt uten pynt og sminke. Å fjerne brodden av ord og adferd er mange kvinners store hobby, vi har egne magasiner kun til dette formål, videre er en hel industri formet deretter.

Det er tungt å tråkke de samme oppstampede stier dag etter dag, en jammerlig konsekvens av samfunnets lettsindighet.

Jeg lever i en del av verden der mennesker ikke skimter forskjell på kompromissløshet og ekstremisme. Og det sier litt om hvor godt vi har det i dette usle lille I-landet, i andre deler av verden inkluderer nemlig det å være ekstrem våpen, drap og vold.

Tafatthet får en ny dimensjon når det å være ekstrem er å protestere utenfor en strippeklubb